Snart 7 måneder er gått siden lille fantastiske Aksel kom til verden og babykiloene kom for å bli, og jeg bestemte meg for at så fort jeg kunne begynne å trene så skulle jeg igang. Ingen tid å miste! Skjønte jo det at det kom til å briste.
Så kom jula, og kjærsten fridde, og det første jeg tenkte var; Shit, jeg må slanke meg så jeg ser bra ut i brudekjolen. Kall det gjerne et tidlig nyttårsforsett. Funka ikke det heller. (godt jeg ikke skal gifte meg før til neste år:) )
Og nå sitter jeg her, 29. mai, vipper 3-4 kilo opp og ned, finner ikke motivasjonen til å trene, og kvier meg for å både se meg selv i speilet og å gå på vekta.
Jeg har prøvd, det er ikke det, men jeg får det bare ikke til.
Ikke enda hvertfall.
Jeg føler jeg spiser sånn nogenlunde sunt, men kan fint bli flinkere, får litt motivasjon av å poste maten min på Instagram så det kommer jeg til å fortsette med. Treningsklærna er funnet frem (igjen), og har faktisk vært i bruk en gang den siste uka(!).
Nå føler jeg at jeg har kommet til det punktet hvor nok er nok! Forventer ikke å gå ned kjapt, å la det være med det.
Dette er starten på en livstilsendring!
.jpg)
Elsker gutta mine over alt, men nå er på tide å ha litt fokus på meg selv!
Så da er dette starten da, på et sunnere meg...
Bring it on!!
Anniken
